Praktiske ting har stått på timeplanen i dag. Og heldigvis for oss så har en av DNV`s hyggelige sekretærer, Ellen, vært med oss som tolk og guide. Takk og pris! Vi har bare tuslet etter henne, og gjort det hun har bedt oss om med lave skuldre og lav puls:-) Pulsen og skuldrene hadde nok vært mange hakk høyre hadde vi måttet ordnet alt alene.
Først på planen sto helsesjekk. Etter at Ellen hadde gått fram og tilbake med en bunke papirer, fått underskrift og stempel ( kinesere er veeelig glad i å stemple papirer! ), så var det klart for å sjekke helsen vår. Vi gikk fra rom til rom, blodprøver, ultralyd, EKG, røntgen, syns-test (!!!), osv. Vi ble også målt, hva de nå skal bruke det til...jeg var i utgangspunktet en smule skeptisk til hygienen og utstyret ved blodprøve takingen, men det så helt greit ut. Litt gammeldags utstyr var det, men det så rent ut så da slappet jeg av.
Deretter sto kinesisk mobil abonnement for meg på planen. ( Kaare fikk ny mobil med kinesisk abonement ved ankomst av Kina). Ny bunke med papirer som måtte stemples og signeres. Pass måtte framvises og kopieres. I Norge får vi kastet mobil abonnement etter oss, enten vi vil ha det eller ikke. Sånn var det ikke her nei. Men til slutt så var det i boks. Fortsatt med lave skuldre og puls:-)
Så måtte vi i banken en tur, for å få ordnet bankkonto og kreditkort. Samme prosedyre med papirer og stempel. Det er jo nesten litt fasinerende:-) Det er forresten utrolig mange banker her i Qingdao, en på hver hjørne.
Takket være Ellen, så holdt skuldrene seg på plass, pulsen seg lav og humøret seg på topp gjennom disse timene.
Ellers så må jeg nevne at på tross av at vi har fått høre hvor ille de kjører i trafikken her, så er vi positivt overrasket. Det vil si jeg. Kaare har vært i nabobyen flere ganger, og har prøvd å berolige meg med at de ikke kjører så ille. Nå skal det være sakt at Kaare har en smule høyrere terskel enn meg på slike ting. Han synes nesten aldri det er ille, verdensvant som han er;-) Og med det i tankene, så ventet jeg det værste. Ok, de kjører som tullinger, men ikke med så høy hastighet. De holder seg ikke i fila si, de skifter fil konstant, de ligger veldig nære hverandre og de er flinke til å bruke hornet. Man må være litt på vakt når man skal krysse gata. Men dette er langt ifra det værste jeg har opplevd, så dette kan jeg venne meg til.
I går kveld ble vi invitert ut på middag av Kaares sjef og kolleger. Jeg var en smule nervøs for hva vi skulle bli servert, og om jeg ville klare å spise noe om det kom noe rart på bordet. Men det gikk så greit så. Det er vanlig å bestille mange retter som blir satt på midten av bordet på en rund plate som snurres rundt. Så sitter man der og snurrer og forsyner seg litt her og der. Og det var flere "ufarlige" retter som jeg torde å spise. Og godt var det jammen meg også. Kaare smakte vell på det meste, uredd som han er. Kaares sjef og kolleger var veldig hyggelige, og fniste godt da jeg knotet litt med spisepinnene:-) Jeg kan spise ganske greit med pinner, men fikk prestasjonsangst forran denne drevne gjengen.
I kveld skal vi ut å se på leiligheter med Ellen. Vi gleder oss!
- Marit
